På 1980-tallet startet Tsinghua University, Wuhan Institute of Water Conservancy og Electric Power og andre enheter utviklingen av komposittisolatorer under støtte fra den nasjonale "syvende femårsplanen". Begge enheters paraplyskjørtmaterialer er laget av høytemperatur vulkanisert silikongummi, metallbeslag og epoxy glassfiberforsterket plastkjerne. Stangforbindelsen vedtar en annen teknisk rute. De vitenskapelige og teknologiske prestasjonene til de to universitetene ble overført til bedrifter og omdannet til produktivitet. I første omgang var kraftavdelingen skeptisk til ytelsen til komposittisolatorer , og var bekymret for driften av de hengende ledningene. Bare en liten mengde testprøver ble satt på det ubetydelige spenningsnivået under 110 kV for å utføre levende vurdering. I 1990 led området Nord-Kina til en alvorlig forurensning. De testede komposittisolatorene viste utmerket motstand mot forurensning. De ble elsket av de kraftkrevende organisasjonene, og mange avdelinger tok initiativ til å vedta denne nye teknologien for å utvide omfanget og omfanget av forsøksoperasjonen og forbedret kraftig overførings- og distribusjonslinjens evne til å motstå forurensingsflash og redusere arbeidsbelastningen av rørrengjøring er ønsket velkommen av kraftenheten. Etter flere års drift og evaluering bekreftet elektrisitetsadministrasjonsavdelingen at komposittfjæringsisolatoren er en ny forurensingsteknologi og begynte å bruke ved spenningsnivåer over 110kV.